av Runar Døving
Tidligere publisert i
Din. Tidsskrift for religion og kultur nr. 1, 1999.
Mamma er svensk. Når
man kommer fra en innvandrerfamilie er ikke norske former for spising
en del av habitus. Matpakkens papir er ikke en del av mine memer, ingen
del av min families kulturelle hukommelse. Da jeg begynte på skolen
pakket mamma skolematen min inn i Glad Pack. Glad Pack er en tynn plastfilm
som er vel egnet til å oppbevare mat - i kjøleskapet. I begynnelsen
var det greit å komme på skolen med et par skiver med brød
pakket inn i plast. Jeg viste ikke bedre, og ikke mine klassekamerater
heller. Hva som er rekkefølgen av det som senere utviklet seg;
mobbing eller smak, er vanskelig å si. Hukommelse synes å
være en selektiv ting. Uansett ble jeg mobbet. "Se Runar har
maten pakka inn i plast." Jeg utviklet en sterk aversjon mot den
konsistens maten får av å bli pakket med Glad Pack. Den blir
klissete, fuktigheten bevares for godt, brødet blir mykt, og syltetøyet
klister seg til plasten. Hvis det var varmt og pakken ble liggende i bunnen
av sekken kunne den nærmest være flat, og plasten var fuktig
når jeg krøllet den sammen. Jeg så med misunnelse på
mine klassekamerater som krøllet sammen det knitrende papiret og
kastet det i søppelkassa for deretter å få kjeft av
kantinedamene. Mer skulle det ikke til for å bli kalt svenskefaen.
Men jeg ville ikke såre mamma. Syvåringer er både naive
og lojale. Jeg prøvde å ymte frampå om hun ikke kunne
pakke maten i papir, men jeg tror ikke at hun skjønte alvoret av
ymtet. En dag sprakk det. Under skrik og skrål ville jeg ha maten
pakket inn i matpapir.
Da jeg ble noen år eldre og gikk på ungdomsskolen kunne og
skulle vi lage matpakka selv, men da spiste vi skolebrød og cola
som vi helst skulle stjele i kiosken. Da var det ikke vanskelig å
være en av gutta. Matpakka var uinteressant. Da var det plutselig
de andre som misunte meg som ikke hadde med meg mat, mens de måtte
kaste sin i smug. På Universitetet følte jeg meg aldri hjemme
omgitt av knitringen av matpapir i forelesningsalen, eller pauserrommenes
matpapirfat, med krumme rygger over brunost, og mellomleggspapir som ligger
strødd på gulvet.
Heller ikke i dag liker jeg å lage matpakke, og passer dårlig
inn i den norske kantina. Som godt oppdratt i den familiære likestilling
er det imidlertid vanskelig å be min kone om å lage matpakke.
Hun, som er halvt engelsk, lager de nydeligste doble brødskiver
med salat, bacon og tomat. Selv klarer jeg ikke å gjøre det.
Jeg står daglig foran kjøleskapet og lurer på hva morgengrettenhet
er, og lager matpakke til min datter - i papir og i en plastboks med tegninger
av en bamse.
Innledning
Mat er godt å spise, og mat er godt å tenke med (Levi-Strauss,
1983). Mat strukturerer døgnet (Douglas, 1986), og hva slags mat
man spiser forteller om hvilken status man har i familien og i samfunnet
(Bourdieu, 1979; Goody, 1982). Mat er et effektivt ikke-språkelig
overtalelsesmedium (Munn, 1986), og er derfor egnet til å gi bort
(Sahlins, 1976). Mat er etniske markører og mat er moral; etnisk
moral (Eriksen, 1994), personlig moral (Skårderud, 1998; Fürst,
1994) og samfunnsmoral (Allison, 1997).
Matpakka er en praktisk erfaring for nordmenn. Den er obligatorisk i skolen,
og utbredelsen gjør at alle nordmenn har et forhold til den. Den
er derfor en av de mest sentrale hverdagslige referanser, noe som reflekteres
for eksempel i Knudsen og Ludviksens Matpakkespisevise 1)
Matpakka spises som regel sammen med andre i kantiner, i klasserom og
på turer i naturen. Da bretter man opp papiret og lar skivene ligge
der de ligger, og ikke på fat. Maten spises med hendene. Denne særnorske
skikk går ikke utlendinger forbi. å spise brød med
hendene er naturlig, å spise middag med hendene er barbari. For
nordmenn er det så naturlig å spise matpakke at det er langt
utenfor det reflekterte. Med tanke på hvordan nordmenn ser på
afrikanere som spiser middag med hendene, er en analyse av matpakken et
dykk inn i nordmenns symbolske sjeleliv. Fra en skole i østfold
ble det sendt ut følgende skriftlige melding fra rektor:
Vi har registrert at flere elever spiser nudler i matpausen, og færre
og færre har med matpakke hjemmefra. Skolens ledelse ser med bekymring
på utviklingen ut fra et ernæringsmessig perspektiv. Vi oppfordrer
foreldre til å passe spesielt på at barna får med seg
matpakke på skolen.
Med tanke på at halvparten av jordens befolkning lever på
ris og nudler viser denne meldingen at matpakke ikke er et relativt fenomen.
Matpakka er for nordmenn en absolutt ernæringsmessig nødvendighet,
og spekket med moral. Matpakka har en naturlig og helt elementær
posisjon i en nordmanns livsløp som handler om oppvekst, trass,
selvstendighet og ansvar. En vanlig livssyklus i forhold til matpakka
vil være omtrent slik: Først legger mor maten i en plastboks
med tegninger på til barnehagen, og til de første årene
på barneskolen. Så vil barna ha maten i papir, men mor (eller
far) skal fortsatt tegne på den. Så skal den være uten
tegninger, og man skal eller vil lage matpakken selv. På ungdomsskolen
vil man ikke ha matpakke i det hele tatt, så da kaster man den og
spiser boller i stedet. Så flytter man hjemmefra, får egen
økonomi og lager matpakke til seg selv. Så får man
barn og kjøper en matboks med tegninger på. Deretter begynner
en lengre periode med bekymringer om hvorvidt barna spiser matpakken sin.
Det påfallende i Norge er at man i liten grad synes å reflektere
omkring livets endringer og matens naturlige plass i de forskjellige stadier
av livet. Framfor et fokus på livssyklus, skapes en fortelling om
kulturens forfall. Med bakgrunn i et feltarbeid i østfold, egne
erfaringer og forskjellige offentlige diskurser vil jeg i denne artikkelen
se på matpakkas moralske kodeks som omfatter etnisk moral, familiemoral,
personlig moral og samfunnsmoral, og analysere det forholdet mellom familien
og samfunnet som kommer fram i de sentrale narrativer som omgir matpakka.
Matpakkas historie
Historien bak dagens matpakke synes å starte med Oslofrokosten,
en ordning som daværende sjef i skolehelsetjenesten i Oslo, Carl
Schiøtz sto bak (Lyngø, 1997). Ordningen ble innført
i 1932 med melk, rå grønn-saker og grovt brød, tygget
under åpne vinduer, med retorikken "for rigtig levesett"
og "for legemets og sinnest helse". Målet var å
"bekjempe den hypokondri som så mange mennesker så unødvendig
plages av" (Schiøtz, 1926 i Lyngø, 1997). 2)
Med denne sammensetningen av mat skulle nordmenn bli naturlige, og den
var en kamp mot den kokte grønnsaks degenererte føde.3 Henriette
Schønberg Erken skriver i sin kjøkkenalmanakk fra 1936:
På svært mange skoler er Oslo-frokosten innført,
men ennå ikke på langt nær alle. Da Oslo-frokosten er
uteksperimentert og prøvet av de mest sakkyndige på dette
område kunne det ikke være så dumt om vi så litt
på hva den besto av, og gikk ut fra den som grunnlag for den som
blir smurt i hjemmene og sendt med elevene. ... grovt brød, smør,
gjetost, et eple eller lenger ut på vinteren en appelsin, en rå
gulrot, skonrok, nysilt melk og en skje tran. (Erken, 1935)
I 20 og 30 årene var det store ideologiske bevegelser for et sunt
folk (Smith, 1986), og med statlig hjelp fantes det mange programmer for
de sunne bevegelser. Schønberg Erken forsøker å spre
Oslofrokostens ernæringsinnhold til også de som ikke hadde
fått den innført. I Rustung, (1940) kan vi lese om hvordan
Norske Melkeprodusenters Landsforbunds propagandakontor, Nordlands fylkes
lægeforenings kostholdskomité, Røde kors barnehjelp
og lokale sanitetsforeninger, husmorlag og helselag hjalp til å
spre Oslofrokostens budskap. Men det var ofte manglende økonomiske
ressurser i kommunene til å gjennomføre reformene. "En
fortrinnlig rettledning om hvorledes skolefrokosten lar sig innføre
også på landsbygden blev i 1936 utgitt av O. L. Lien. Han
lanserte "Oslofrokosten som medbragt skolemat" i sitt distrikt
Sigdal (Rustung, 1940:201). Denne form for skolemat ble fort kjent som
"Skolefrokosten efter Sigdal-systemet". Kampen mot den kokte
mat var hard i hele mellomkrigstiden, men takket være disse iherdige
personers og institusjoners innsats ble kampen kronet med seier, og det
er mulig å anta at deres positive holdning til Sigdal-systemet kan
være en av grunnene til at Oslofrokosten ikke ble skolens, men familiens
ansvar.
Ser man på innholdet av den norske matpakka av i dag kan man i hvert
fall si at 'den kalde friske mats retorikk' har vunnet, og at det er disse
ingrediensene som har blitt det nord-menn kaller "et sundt norsk
kosthold" eller "naturlig norsk mat". Varm mat har ingen
som helst status til lunsj, og det synes ikke som om det er noen refleksjon
over at den ikke har det. Det virker også som om de fleste nordmenn
tror at melk og grovbrød alltid har vært en del av den norske
maten.
Matpakken - etnisk mat
Som prologen gir innblikk i, befinner matpakka seg i et forhold mellom
familien og offentligheten. Matpakka er gjennom skolen en del av den elementære
norske sosialiseringen. Har man for fin matpakke vil man skjule den for
de andre, og har man uvanlig mat vil man gjøre det samme. Matpakka
kan også sies å være det mest typisk norske, kanskje
det eneste typisk norske. Som alle andre etniske markører er den
belagt med tykke lag av moral. Simon (Flem Devold) gir i en debatt med
barn på Aftenpostens 4K-sider følgende svar på barns
ønske om kantine på skolen:
Jeg har lovet at jeg skal være ærlig når jeg svarer
dere. Skal jeg være ærlig her, må jeg svare slik: Dette
er noe stort tull! Mat til å spise på skolen skal du ta med
deg hjemmefra. Vi er ikke fattige i Norge. En av grunnene til det er at
vi ikke har lagt oss til alt for fine og dyre og jålete vaner. En
god vane er å smøre skolemat før du går hjemmefra.
I Sverige diskuterer de nå om de skal ta bort tilbudet om gratismat
til elevene. Det gjør de fordi Sverige plutselig er blitt et land
som ikke har råd til å holde på de fine vanene. Nå
merker de at det er lett å venne seg til luksus, men forferdelig
vanskelig å miste den. Simon foretar her en etnisk sammenligning
mellom Norge og Sverige, der den norske asketiske og sunne matpakkevanen
er den implisitte grunnen til vår økonomiske overlegenhet.
Svenskene har ikke hatt matpakke, men "fine vaner", og bare
se hvordan det har gått med dem. Vi ser at matpakken har et sterkt
innslag av "bør", og brukes som en etniske identitetsmarkør.
Matpakken er selvfølgelig også koblet til naturen, som et
norsk 'mem' (se Witoszek, 1998). I en programomtale fra NRKs "Ut
i naturen!» kan vi lese:
... jeg tror nok at nordmenn har litt mer terrengfølelse enn de
fleste andre. Vi har mye plass å boltre oss på, vi har fjell
å klatre i, elver å vasse i. [...] Men selv her i landet begynner
folk å bli bekvemme. En ser stadig oftere at folk setter seg ned
tre meter fra turløypa for å nyte sin medbrakte matpakke
i stedet for å gå ti minutter til og kunne nyte en fantastisk
utsikt.
Og fra ungdomsgruppa til DNTs (Den norske turistforening) webside kan
man under overskriften "En takk til serveringsfolket på Smedmyrkoia"
lese:
... fra den eldre garde som gjenopp-lever noe av den gamle markatradisjonen
med åpne stuer i Marka der man kunne gå inn i varmen, hvile
litt, spise matpakke og kjøpe en deilig solbærtoddy.
Matpakka er her et sentralt element i det norske friluftsliv sammen med
"marka", "solbærtoddy", "åpne stuer".
Matpakka, og turen til skogs eller fjells, er en selvfølgelig del
av den norske etniske identiteten. At folk har begynt å sette seg
rett ned isteden for å gå en skikkelig tur før man
spiser henger sammen med en litt lengre historisk fortelling.
Matpakkas historiske moral
I kokeboken Norske småretter for dagligbordet kan vi lese følgende
i kapittelet om "Matpakken":
... følger oss fra starten i barnehagen til vi slutter i erversvlivet
og tar over i pensjonsalderen. Denne formen for måltid er typisk
Norsk. En godt sammensatt matpakke skal gi et solid måltid. (Bjerkebæk,
1977)
Vi ser at matpakka er et fenomen som binder enkeltindividet til nasjonen
gjennom tradisjon. Den representerer sunnhet i mennesket og i nasjonen
på en gang. Under et feltarbeid i østfold la jeg merke til
at det var store forskjeller i forståelse av matpakka. Mange eldre
kvinner, særlig de uten barn, uttrykte bekymring over dagens unge,
noe jeg hadde ventet ut fra hvordan ungdommen-av-i-dag-diskursen ser ut
i offentligheten. Men det var også mange som fortalte historier
om hvordan de selv hadde kastet matpakka fordi de ikke likte den, og kjøpt
boller av sårt oppsparte midler. En kvinne fortalte at hun pleide
å bytte den med en gutt som ikke fikk sukker på maten hjemme.
De kvinnene som hadde barn fortalte hvor vanskelig det var å få
barna til å spise matpakken sin - uansett informantenes alder. Ungdommens
moralske forfall er en gammel historie. Jeg fikk tak i noen gamle kokebøker,
og slik skriver selveste Skjønberg Erken i 1936:
... sommerferien er slutt, skolene er begynt [...] Forandringen fra
å være ute hele dagen til nå skulle sitte stille inne
i mange timer, bevirker også at det blir dårlig med appetitten,
og det hender ikke sjelden at skolematen kommer nesten urørt eller
i beste tilfelle halvspist hjem igjen. At dette ikke kan gå i lengden,
skjønner enhver mor, og så gjelder det om å legge seg
i selen så skolematen blir så tillokkende at barna istedenfor
å si: «jeg orker ikke mer», ber: «du gi meg litt
mer skolemat da (Erken, 1935).
Dette var under de harde 30-åra, og de barna hun snakker om er dagens
70-åringer. Det har altså ikke skjedd noe vesentlig på
dette området i løpet av de siste 70 årene, annet enn
en underkommunisering av hvem som lager maten. I 1998 lager skolen en
brosjyre med tittelen "Ikke glem!":
Nå kan barna dine få tilbud om et frukt- og grøntabonnement
- for to kroner dagen. Gjennom ordningen «frukt og grønt
i skolen» får elevene i grunnskolen utdelt en frukt eller
grønnsak på skolen hver dag. Sammen med matpakken og skummet
- eller lettmelk vil en velsmakende «vitaminbombe» som frukt
og grønt, bidra til at elevene blir opplagte, konsentrerte og lærelystne.
I tillegg forebygger frukt og grønnsaker sykdom.
"Mor" er byttet ut med "dine", og melken er skummet
eller lett, men ellers er beskjeden den samme. Og i Dagbladet kan vi lese
at "Statens ernæringsråd har gjort et krafttak for å
få elever til å spise matpakker. Det har gitt resultater,
men det er likevel grunn til å bekymre seg over de unges matvaner."
I 1991 gjennomførte Margrete Halvorsen i Statens ernæringsråd
en landsomfattende undersøkelse om matvaner blant grunnskolens
elever. Den ble gjentatt i 1997. Hver femte elev i ungdomsskolen hadde
ikke med seg matpakke, mens rundt 95 prosent av alle elevene på
barneskolen hadde med mat hjemmefra.
Det er den samme historien som fremdeles serveres. Narrativet om at det
var bedre før, at ungdommen reiste seg på trikken og var
høflige, er like gammel som verdenslitteraturens første
skriftlige kilder. "Våre dagers unge elsker luksus. De har
dårlige manérer, forakter autoritet, har ingen respekt for
eldre mennesker og prater istedenfor å arbeide", skal Sokrates
ha sagt for 2500 år siden. På bondelagets webside kan man
lese:
Matpakke på skolen er en viktig hverdagstradisjon. Det er ikke
lett å sitte rolig og konsentrere seg hvis magen skriker etter mat.
[...] To måltider i tillegg til frokost og nistepakke bør
være en del av mattradisjonen til hverdags. Mat er ikke bare ernæring
og vitaminer og mineraler. Like viktig er det å samles og sitte
rundt bordet og prate sammen. Mange har det travelt. Det er ikke alltid
vi får det til, men likevel bør vi prøve å samles
om minst ett måltid hver dag. Da kan de som bor sammen sitte ned
og ta det med ro og kose seg. Før i tida, da flere generasjoner
bodde sammen, satt unge og gamle rundt samme bord. Her ble historier fortalt
fra generasjon til generasjon. Det skapte samhold og trygghet.
Her ser vi hvordan forestillinger om fortiden veves sammen med forestillinger
om nåtiden. Det har imidlertid neppe vært bedre kontakt mellom
besteforeldregenerasjonen og barnebarna tidligere enn det er nå.
Dette henger først og fremst sammen med at man lever lenger og
at pensjonerte besteforeldre passer på barnebarna. Ideene om nåtidens
forfall med småspising, i kontrast til at generasjonene før
i tiden satt sammen rundt bordet, er også bare forestillinger. I
bondesamfunnet hadde patrilinjens slekt også oppdrageransvar overfor
barna (Thorsen, 1994).4) Dette førte til en hierarkisk
relasjon mellom generasjonene, noe som gjorde at bestemor (fars mor) sannsynligvis
var like streng som mor. Nå synes det som om besteforeldrene har
et mer avslappet og hyggelig forhold til barnebarna, og langt bedre tid
til å sitte å fortelle om gamle dager.
Mine informanter forteller at mødre alltid har hatt problemer med
å få i ungene nok mat, og at barna alltid har kastet, byttet
eller tatt matpakka med seg hjem. En informant fra Trønderlag fortalte
at hans kamerat i 50-årene kjøpte boller på skolen,
tok med seg matpakkene hjem og la dem suksessivt i skapet. Dette pågikk
helt til den dagen da moren ryddet. 5) Forestillingen
om fortiden er imidlertid at folk var fattige, men sunne, fordi de arbeidet
nære naturen, brukte kroppen og de fikk maten direkte fra mor. Forestillingen
om at hjemmelaget mat er sunnere enn ferdiglaget mat er fortsatt sterk
i Norge (Wandel, 1995; Wandel, 1997). Fortset-telsen av narrativet er
sammenligningen med nåtiden. Nå er folk rike, men dekadente
og spiser usunt. Utviklingen har gått for langt. "Vi har fått
det for godt" eller "nå er det julaften hele året",
er klassiske utsagn blant mine informanter.
En vanlig måte å hegne om det gode og det rette på,
er å spå negativt om framtiden. Apokalypsen er et viktig retorisk
våpen for moralens voktere. Det er typisk at Simon bruker framtidens
Sverige som argument for at han har rett. Det utenlandske blir i en slik
sammenheng en antitese om forfall. Amerikanernes cola og hamburgere med
fete mennesker som konsekvens; svenskenes ordenstyrrani med kantiner;
mafiaens spaghetti og kinamannens nudler er alle eksempler på slike
fortellinger om forfall.
Retorikken som vises i forestillingene om at ungdommen av i dag kaster
matpakka, virker både nasjonalt og familiært. Den oppvoksende
slekts sunnhet er både Statens og foreldrenes ansvar. I eksempelet
under kan vi lese deler av en tale av høyrepolitikeren og stortingsrepresentant
Jan Tore Sanner:
Noen foreldre gir blaffen, andre har ikke tid til sine egne barn.
Istedenfor å bringe med seg en hjemme-smurt matpakke på skolen,
tar derfor mange barn med seg sin utrygghet og manglende forståelse
av hva som er rett og galt.
Her ser vi hvordan matpakka er et metonym for trygghet i hjemmet. Det
å ikke ha med seg matpakke er det samme som å ikke ha sunn
og god oppdragelse. Det er med andre ord både en ernæringsmessig
og nasjonal moralsk plikt å sende med barna sine riktig mat på
skolen. Selv om retorikken er patetisk, vil den nok kunne fungere sosialt
konserverende. Redselen for å befinne seg i den kategori som Sanner
referer til vil virke sosialiserende, homogeniserende og konserverende.
Hva som skal være i matpakka er både et familiært og
et offentlig spørsmål. Mange forteller om at sukker eller
syltetøy ikke var tillatt i deres barndom, og på skolemøtene
diskuteres hva de andre gir sine barn lov til å ha på maten.
De som ikke har riktig mat blir sanksjonert. I dag er det nudler, sukker
og cola som er de verste fiendene mot grovt brød, rå grønnsaker
og melk.
Matpakkas hellige hverdag
Måten man snakker om mat på i offentligheten kan deles inn
i tre sentrale diskurser: en helsediskurs, en gourmetdiskurs og en næringsdiskurs.
Disse forholder seg til henholdsvis kroppen, ganen og økonomien.
De forskjellige diskursene omkring mat foregår til forskjellige
tider, på forskjellige steder og har forskjellige referanser, noe
som gjør at det er vanskelig å snakke om det som tilhører
ganen og det som tilhører kroppen på samme tid og sted (Døving,
1997).
Ganen og kroppen tilhører to forskjellige moralske sfærer.
Kroppen er hverdagen, det sunne og det riktige. Ganen (smaken) er det
man har gjort seg fortjent til gjennom arbeid og forsakelse. Arbeidet
gir rett til ferie på samme måte som matpakken gir rett til
lørdagsgodt, og sfærene er strengt inndelt i hverdag og helg.
I hverdagens syntaks har man elementene kjøkken, sunt grovbrød
og melk, mens fritidens syntaks inneholder elementene ferie, helg, loff,
cola og øl - i det hele tatt det som oppfattes som usunt. Disse
sfærene er strengt ritisk inndelt i en ukessyklus og en årssyklus
(hverdag/helg og hverdag/ferie).
Forholdet mellom kropp og gane er imidlertid regulert harmonisk, slik
at hvis man ikke nyter i fritiden blir man ikke sett på som normal,
men som arbeidsnarkoman og usunn (Døving, 1993; Døving,
1999). Alkohol er svært strengt innenfor disse rammene. Nyter man
for eksempel øl til maten på hverdager er man ikke et ordentlig
menneske, men en alkoholiker.6)
Sammenligner man matpakka og den mat som blir spist på dugnad, kommer
de forskjellige sfærene mellom individ, familie og samfunn godt
fram. På dugnader er det andre typer mat som serveres. Det er enten
kaffe og kaker når det er offentlige dugnader i barnehager eller
på skolen, eller det er øl og pizza hvis det er kameratgjengen.
Verken kaffe og kaker eller øl og pizza inngår i kategorien
mat. Det er anomale kategorier som hører helgen og kaffemåltidet
til (se Lien, 1989). Kaffemåltidet foregår i stuen, i det
representative rommet, der gjesten skal sitte. Pizza og cola og øl
inntas også der (foran TV), men bare i ritualiserte sammenhenger
- i helgen eller i anomale situasjoner som bursdager. Der matpakken tar
med seg kjøkkenet på jobben, tar dugnaden med seg stua. å
spise matpakke på dugnad ville være en fornærmelse mot
fellesskapet.7)
"å skeie ut" er en lefling med dette forholdet mellom
hverdag og helg. Når man skeier ut tar man elementer fra helgen
og bruker dem i hverdagen. Det kan være å ta taxi en hverdag,
spise sjokolade eller å ta en drink på kvelden. Slike handlinger
er alltid fulgt av et utsagn om at dette er noe jeg ikke gjør hver
dag, og en legitimerende årsak; en bursdag, en sykdom, et jubileum
eller lotterigevinst - altså en anomali. å skeie ut viser
samtidig at man har kontrollen, og at man er bevisst bruddet på
de absolutte normene. Skeier man ut hver dag, er man avhengig. Når
rike mennesker i Norge blir intervjuet er det typisk at de sier at de
er nøye på å skille mellom hverdag of fest. Om Fred
Olsen fortelles det at han har med knekkebrød og brunost på
matpakka som han smører selv. Dette betyr å ha beina på
jorda. Tykke mennesker blir kategorisert som amoralske fordi de ikke blir
ansett å ha kontroll over matinntaket (Skårderud, 1998). Om
en tykk jente i min paralellklasse på barneskolen ble det påstått
at hun hadde banan og sukker på matpakka. 25 år senere, på
en gjenforeningsfest, ble historien gjenfortalt under en diskusjon om
dagens barn og matpakka. De andre jentene grøsset og sa foreldrene
gjorde henne en bjørnetjeneste.
Narrativet om matpakkas fall kan derfor knyttes til en forestilling om
et grensefall mellom hverdag og helg. Når man spiser sjokolade på
en hverdag har det ikke noe med ernæring å gjøre, men
med moralske kategorier.8 Matpakke og sjokolade kategoriseres i to forskjellige
moralske sfærer; godteri i helgen og ernæring til hverdags
(se Gronow, 1991). "The sweetness of forbidden fruit" viser
til en sakral sfære (Falk, 1991).
Askesen har vært sterk i Norden som en del av den nasjonale dannelse,
og som et statlig ansvar (Smith, 1986), fikk den i Norge en materiell
manifestasjon gjennom Oslofrokosten. Etter krigen har fascismen (og til
dels askesen) gått under jorden, og det er rimelig å anta
at den estetiske kroppspolitikken har blitt individets og familiens ansvar.
De liberale strømningene har ført til at kampen mellom ganen
og kroppen ledes av ganen - i hvert fall i offentligheten. 9)
De som snakker om helse blir ofte utdefinert som sure, humørløse
og dogmatiske (Døving, 1997). Oslofrokosten ble ingen verdenssuksess,
hustellærere har fått en defensiv rolle i offentligheten og
fascismens kollektive kroppsideal ble forflyttet til individuell kikkeri.
Men matpakka består.
Kjærlighet fra mor
Matpakka er en individualisering av maten. Det vil si at i stedet for
å spise av samme fat, i fellesskap, tar man bare med seg det man
selv skal spise. Det er et fellesskap i at man inntar måltidet sammen,
men man spiser ikke den samme maten, og den blir ikke laget i fellesskap.
Matpakka er både et personlig og individuelt stykke måltid.
Selv om det står anbefalt på Norges bondelags hjemmesider
på nettet at "lykken er å dele matpakka med noen"
og "hvis noen ikke har matpakke med seg en dag, kan du kanskje dele
litt med han eller henne?" har jeg aldri sett at man deler mat-pakke.
å dele matpakke er en meget intim handling. I offentlige institusjoner
som barnehage og skole legges ikke maten hjemmefra på et bord og
deles, men spises hver for seg. Hvis noen ikke har med seg mat, så
er det skolen som har reservemat for disse barna.
Voksne mennesker som har glemt matpakke drar heller ut og kjøper
mat, og har de glemt penger så låner de det. Det er ingen
tvil om at det er lettere for nordmenn å gi tilbake penger på
et direkte resiprositetsnivå enn å dele matpakke. Det ser
ut til at relasjonen mellom matpakka og eieren allerede er i en gaverelasjon
fra hjemmet, og på den måten også et tegn på kjærlighet.
Og man skal og kan ikke gi fra seg en gave, særlig ikke en man har
fått fra mor eller kone. Det vil være analogt med utroskap.
Maten i matpakka skal, som Simon sier, komme hjemmefra. Med et slikt moralsk
imperativ tar man gjennom matpakka hjemmet og familien med seg til skolen
og arbeidsplassen. Matpakka er derfor langt mer enn en etnisk markør,
og et moralsk hinder for kantinebransjens utbredelse i riket. Matpakka
gjør at også offentlig spising tilhører familien.
Man kan tolke dette som et tegn på familiens enormt sterke posisjon
i Norge. Det er vanlig å si at kjernefamilien står svakt i
Norge, men dette er et utsagn som bare kan forstås som en retorikk
som avslører det motsatte. De som ytrer en slik påstand kan
ikke ha lagt merke til 17. mai som kjernefamiliens store maktdemonstrasjon
eller den ydmyke debatten om ufrivillig barnløshet.10)
å spise sammen er en intim handling, og er både moralsk og
praktisk familiens domene. Mor er i stor grad mat i seg selv de første
årene, og mødre fortsetter å kommunisere gjen-nom mat
resten av livet, særlig gjennom ansvar og plikt (Jensen, 1998; Ekström,
1990; Murcott, 1983).11) Sørhaug (1996) argumenterer
for at kontrasten mellom arbeid og hjem skaper to motstridende sfærer
som på samme tid definerer hverandre. Matpakken kan sies å
være et bindeledd som forhandler mellom disse sfærene. Ved
at man gjennom matpakka ikke spiser samme mat i kantinen, opp-rettholdes
både den offentlige og den private sfære. Når noen lager
maten til deg på arbeidsplassen eller på skolen, tar disse
familiens plass. Kantinedamene er moderlige figurer, og derfor også
en trussel. Hygiene og profesjonalitet er en måte å ordne
dette i ikke-seksuelle relasjoner. De hvite klærne til husstellstanden
viser tilknytning til medisin, snarere enn til mor. Da Gro Dale serverte
vafler med morsmelk, viste hun fram gren-sen mellom det private, familiære
og offentlige.12) Det blir ofte hevdet at man har en
sterk stat i Norge. Men mangelen på kantiner viser at det er hjemmets
oppgave også å fø barna utenfor hjemmet. Matpakka er
derfor nok et tegn på den familismen vi har i Norge.13)
Det er bare en liten periode av løsrivelse i livets trassalder
der ungdommene tror at hamburgerens frihet løsriver dem fra kjernefamiliens
skjebne (Andersson, 1983).
Lønnsarbeidet, eller den industrialiserte produksjonsmåten,
skiller familie og arbeid fra hverandre i forskjellige sosiale rom, med
innholdet fornuft, nytte og plikt på jobben, versus kjærlighet,
galskap og begjær i hjemmet (Sørhaug, 1996; Frykman, 1994).
Arbeidsplassen ble og blir sett på som et rom for produksjon og
familien for kjærlighet og konsum. Begjær og erotikk skal
bare foregå i hjemmet "...samtidig vet vi at jobben er hjelpeløst
erotisert. [...] innenfor arbeidets semantikk må imidlertid erotiske
uttrykk bli fortiet." (Sørhaug, 1996:122). Matpakkas moralske
kodeks viser fram grensen mellom disse sfærene fordi den tar med
seg hjemmet til arbeidet, og man spiser hjemmet og kjærligheten
i fellesskap i kantinen. Selv om man lager den selv, tar man med hjemmet
som er familiens sted. Litt beskjemmet skjuler man de intime beskjedene
matpakken gir.
I Norge finnes det både en idealisering av individet som en oppnådd
status, og en dyrking av det selvforsynte og selveide hjem (Strathern,
1992; Sørhaug, 1996; Gullestad, 1989). Individualitetskultusen
og barnekultusen er imidlertid motsetninger. Det forlanges både
at barna skal hedre sin far og sin mor, og være lojale mot "sine",
samtidig som de skal "arve seg selv" og bli neolokale (skape
sitt eget hjem). På den måten under-kommuniserer man arven
av de matrielle verdiene og den tilskrevne status familien gir. Barn blir
gitt en plikt til å arve seg selv og dermed gjenskape individer,
ikke familien (Sørhaug, 1996; Sulkunen, 1992). Foreldre produserer
individer som skal behandles som unike (Strathern, 1992).14)
I en slik sammenheng er det ikke rart at ungdommen kaster matpakka. Det
skulle bare mangle. Hvis det er slik at kulturen forlanger individer,
må nødvendigvis et brudd finne sted. Grensen mellom å
få mat fra hjemmet, kjøpe boller og stjele brus må
testes. å kaste matpakka i skapet viser denne kontrasten: Jeg vil
ikke spise din mat der ute. Jeg er klar for mitt eget liv, men jeg er
også lojal. Ut av skapet kom 352 matpakker og et ferdig individ.
Da den kommersielle matpakka ble lansert - den som ble laget av profesjonelle
matpakkesmørere - fikk den det nasjonalistiske navnet "Olapakka",
med et bånd i rødt hvitt og blått, som en 17. mai sløyfe.
Dette er neppe tilfeldig. 17.mai er barnas dag, og i dette utsagnet ligger
det en kontradiksjon. Selv om familien som patriarkalsk fenomen er borte,
og barn bare har rettigheter og ikke plikter, er familierådet en
illusjon. Familien er et godt skjult (egen)opplyst enevelde, eller et
manipulerende demokrati. 17.mai er familiens dag, kjernefamiliens bekreftelse.
Med 17.mai sløyfa rundt matpakka feirer man daglig både familien
og nasjonen i offentligheten. Innholdet i Olapakka er ikke mindre interessant;
grovt brød med servelat, gulost, brunost, nøkkelost, salami
og skinke. Den er sparsommelig og asketisk. På den måten glir
familie og nasjon sammen i den store fortellingen om den sunne nordmann
og den ordentlige familie.
Matpakke og modernitet
Modernitet kan forstås som en differensieringsprosses, der politikk,
kunst og vitenskap utskilles i forskjellige sfærer, og der vi utsettes
for rasjonaliseringsprosesser som oppleves som fremmedgjørende.
"Systemet trenger derfor et reservoar av tradisjon som det finner
i livsverdenen", skriver Sørhaug (1996). Moderniteten forutsetter
med andre ord tradisjon. Differensieringen av samfunnets institu-sjoner
og individualiseringen av livsverdenen oppleves som panisk. Og slik er
også kampen. Som vi ser av alle sitatene er matpakka koblet til
forestillingene om denne irreversible teleologien; at folk ikke spiser
varm middag, at de ikke spiser sammen, og at den oppvoksende generasjon
ikke får i seg sunn mat, og kommer til å bli degenerert.
15)
Modernitet forventer endring og slik vi ser er endringen moralsk negativ
i retning av familiens forfall. Vi har flere steder sett hvordan maten
er en viktig moralsk skanse mot individualitetens negative konsekvenser.
Tradisjonen er modernitetens speil, og matpakken representerer denne tradisjonen.
"å holde på tradisjonene", er slik sett en forestilling
om refleksjon i forestilt tid. Man tenker at tiden er noe som går
framover og at den strekker seg tilbake. Tiden er kronologisk, den har
en retning og den er teleologisk, det vil si at den har en uavhengig mening.
Dette ser vi tydelig i begrepet 'utvikling' som ren skjebnetro; "utviklingen
kan man ikke stoppe", "den går sin gang". Kampen
mot matpakkens fall er derfor en evig edel kamp mot nasjonens degenerering.
å ta innover seg at alt er som det alltid har vært, og at
slekter følger slekters gang ville være å ødelegge
selve den sentrale myten om apokalypsen, og hele det moderne antiprosjektet
(ideen om tradisjon) ville være ødelagt. I et forestilt felles-skap
som nasjonen, trenger man ikke bare forestilte nasjonale mattradisjoner
(slik som fårikål), men faktiske og praktiske tradisjoner
som man kan kjempe for; tørre brødskiver med gul og brun
ost, eller en enkel pølseskive som man flytter rundt på brødskiva
for at den skal holde til hver bit. Godt er det ikke, men se hvordan det
har gått med svensker og amerikanere; spiser godt gjør de,
men degenererte er de.
Fotnoter
1 Det er ikke morsomt å spise sin mat/når
den ligger i pakke og ikke på fat.
Den øverste skiven var med syltetøy, -/det satt fast på
papiret som med vinden fløy.
Så skulle jeg starte med nummer to,/men den var spist fra før,
fordi den var så god.
I to halv hadde jeg delt skive tre,/da den ene var spist, var den andre
falt ned.
Den fjerde var med majones og tomat,/majonesen var klemt ut, tomaten var
flat.
Den osten jeg hadde på skiven til sist/satt fast under den forrige,
som jeg hadde spist.
Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat,/når den ligger i
pakke, og ikke på fat.
2 Frokosten passet bøndene som hånd i hanske,
og de driver fortsatt med produkttilvenning med skolens velsignelse [Kjærnes,
1993].
3 "Sikkert er det at kokingen er en kunst som for
lengst har nådd det punkt at den overvelder oss. Den er ikke lenger
vår tjener. Den er nu vår herre og tyrann. Vi tenker, vi taler,
vi handler som om all mat bør bli kokt, må bli og skal bli
kokt... Kokingen har trengt igjennom hver eneste klasse i samfunnet ikke
bare som praksis, men som trosartikkel; ulykkeligvis har det også
lykkes den å trekke lægestanden like efter sin triumfvogn.
Men nu, hvis vi vil trekke fordel av vitaminenes fremtreden på skueplassen,
må vi forandre vårt synspunkt, og avsverge dette støpte
bilde". [Williams, 1923] oversatt av [Schiøtz, 1926] gjengitt
av [Lyngø, 1997]
4 Dette poenget har jeg fra Malinowski [Young, 1979]
som gjennom en sammenligning av mors bror i patri- og matrilineære
sleksspassystemer drøfter hvorvidt slektskapets strenge relasjoner
henger sammen med de respektive opdragerfunksjoner i de to systemene.
5 Fortsettelsen av historien har jeg ikke, men man kan
tolke handlingen som et rop om hjelp; at hemmeligheten endelig kom ut
av skapet.
6 Avhengighets- og narkomanimetaforen er populær
for overskridelse av slike grenser. Vi finner den i begreper som junk
food, shopoholic, matfreak.
7 Kodene her er ganske klare: En ung pike på Sørlandet
skulle være med på en samling i et misjonslag for første
gang. Hun ble invitert av sin venninne, og ble spurt om hun ikke kunne
ta med seg mat. Hun lagde en matpakke, men dahun kom fram fikk hun se
de andre dekke fram sine retter, varme og kalde som de la på fat.
Hun gjemte matpakka og fortalte at hun hadde glemt å ta med mat.
8 En fransk kollega som gir sjokolade til barna, har
store problemer med det i forhold til skolen. Når hun påstår
at sjokolade er sundt, er det ikke mulig for de andre mødrene å
forstå at hun faktisk mener det.
9 En undersøkelse av fisk i mediene viste tydelig
en overvekt av gourmetstoff til fordel for helsestoff i offentligheten
(selv om flertallet av befolkningen ønsker å lese om fisk
som helse) [Døving, 1997].
10 Bekymringen for kjernefamilien kan leses ut av den
absurde dekningen av homoseksuelle partnerskap i forhold til virkeligheten.
Av de over tyve tusen ekteskap som årlig inngås i Norge er
under 150 med to av samme kjønn, og i følge statistisk sentralbyrå
bor åtte av ti barn under 17 år sammen med begge foreldre.
For mer empiriske og teoretiske utlegninger om familien og hjemmets status
i Norge se [Gullestad, 1984; Gullestad, 1985; Gullestad, 1989] [Rolness,
1995] og [Sørhaug, 1996].
11 En av mine eldste informanter var 90 og ganske glemsom.
Da jeg skulle gå etter et intervju kom hun til å tenke på
at hun hadde glemt å servere noe. Jeg sa selvfølgelig at
det hadde jeg ikke ventet, og at det ikke gjorde noe, men hun begynte
å strigråte, og tok fram en gammel boks med harsk sjokolade
og drops.
12 Familie er her et ideologisk begrep "Family is
a form of expressing affective identity, in oppsocition to kinnship implying
moral obligation by the fact of existing relationships." [Camps,
1997]
13 Begrepet 'familisme' og argumentet om det ambivalente forholdet mellom
private og offentlige sfærer er hentet fra [Sørhaug, 1996].
14 Foreldre gjør også en jobb for nasjonen,
slik Willoch argumenterer for i en debatt for å opprettholde barnetrygden:
"De som oppfostrer barn, skaper den arbeidskraften som senere skal
sørge for både sine egne foreldre og dem som ikke har oppfostret
barn. Det koster meget å utvikle disse som i fremtiden skal forsørge
nåtidens voksne. Da er det ikke urimelig at de som ikke har utgifter
til egne barn i dag, støtter dem som har det. Utgiftene til barn
er jo til sikring av alles alderdom". [Willoch, 1999].
15 Ungdommen skal jo bli de nye voksne og skal sikre
samfunnets kontinuitet. De er slik sett både en trussel og en forsikring
for framtiden. Se Turner, 1967.
Litteratur
Allison, A. 1997. "Japanese Mothers and Obentõs. The Luch-Box
as Ideological State Apparatus". In Food and Culture. A Reader (eds)
C. Counihan & P.V. Esterik. New York & London: Routledge.
Andersson, S. 1983. Matens roller - sosiologisk gastronomi. Stavanger:
Universitetsforlaget.
Bjerkebæk, A. 1977. Norske småretter for dagligbordet. Oslo:
Norske kunstforlag.
Bourdieu, P. 1979. La disinction, Critique sociale du jugement. Paris:
Edition Gallimard.
Camps, J.B. & J.C. Hernández. 1997. "Family, Kinship and
Residence in Urban Catalonia: The Modernity of 'Pairalism'". In Family
and kinship in Europe (eds) M. Gullestad & M. Segalen. London ; Washington:
Pinter.
Douglas, M. 1986. Implicit Meanings: Essays in Anthropology. London: Routledge
& Kegan Paul.
Døving, R. 1993. Syden - fritidens land og dets folk. Cand Polit:
Universitetet i Oslo.
Døving, R. 1997. Fisk-En studie av holdninger, vurderinger og forbruk
av fisk i Norge. Statens institutt for forbruksforskning Rapport 12.
Døving, R. 1999. Ferie og fritid. In P2-akademiet (ed.) N.P. Kulturredaksjonen.
Ekström, M. 1990. Kost, klass och kön: Umeå University.
Eriksen, S.H. 1994. En kultursosiologisk studie av matvaner blant bønder.
Dr. polit. avhandling: Universitetet i Trondheim.
Erken, H.S. 1935. Kjøkkenalmanakk 1936. Oslo: Aschehoug.
Falk, P. 1991. "The Sweetness of Forbidden Fruit. Towards an anthropology
of taste". In Palatable Worlds. Sociocultural Food Studies (ed.)
P. Fürst, Ekström, Holm & Kjærnes. Oslo: Solum forlag.
Frykman, J. & O. Løfgren. 1994. Det Det kultiverte mennesket
- Tjenestefolket tok seg av renslighetstreningen. Oslo: Pax forlag.
Fürst, E. 1994. Mat - et annet språk. En studie av rasjonalitet,
kropp og kvinnelighet belyst med litterære tekster. Institutt for
Sosiologi Universitetet i Oslo 7.
Goody, J. 1982. Cooking, Cuisine and Class - A Study in Comparative Sociology:
Cambridge University Press.
Gronow, J. 1991. "Need, Taste and Pleasure Understanding Food and
Consumption". In Palatable Worlds Sociocultural Food Studies (eds)
Fürst.,Prättälaa., Ekström., Holm. & Kjærnes.
Oslo: Solum forlag.
Gullestad, M. 1984. Kitchen-table society : a case study of the family
life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo:
Universitetsforlaget.
Gullestad, M. 1985. Livsstil og likhet : om nærmiljø i byer.
Oslo: Byforskningsprogrammet : Universitetsforlaget.
Gullestad, M. 1989. Kultur og hverdagsliv : på sporet av det moderne
Norge (Det Blå bibliotek . Oslo: Universitetsforlaget.
Jensen, K.O.D. & L. Holm. 1998. Mad og køn i et socialt og
kulturelt perspektiv. Kjøbenhavn: Veterinær og Fødevarediretoratet.
Kjærnes, U. 1993. "A sacred cow. The case of milk in Norwegian
nutrition policy". In Regulating Markets, Regulating People (eds)
U. Kjærnes, L. Holm, M. Ekström, E. Fürst & R. Prättälä.
Oslo: Novus Forlag.
Levi-Strauss, C. 1983. The raw and the cooked Introduction to a science
of mythology. Chicago: Unicversity of Chicago Press.
Lien, M. 1989. Fra bokna fesk til pizza. Sosiokulturelle perspektiv på
matvalg og endring av spisevaner i Båtsfjord (Occational Papers
in Social Anthropology . Oslo: University of Oslo.
Lyngø, I.J. 1997. «Sundere, enklere, naturligere...»
- Om frokostmåltidet - rasjonalitet og formidling». Dugnad
1.
Munn, N. 1986. Food Transmission and Food Consumtion - The Basic Dialectic
of Value Transformation. The fame of Gawa: a symbolic study of value transformation
in a Massim (Papua New Guinea). Cambridge: Cambridge University Press.
Murcott, A. (ed.) 1983. Essays on the sociological signification of food:
Gower.
Rolness, K. 1995. Med smak skal hjemmet bygges : innredning av det moderne
Norge. Oslo: Aschehoug.
Rustung, E. 1940. Kostholdsstudier. Oslo: Johan Grundt Tanum.
Sahlins, M. 1976. Culture and Practical Reason: The University of Chicago
Press.
Schiøtz, C. 1926a. Om en fullstendig omlegning av skolebespisningen
i Oslo (Norsk forening til motarbeidelse av tannsygdommer). Oslo: Fabritius
& Sønners Boktrykkeri.
Skårderud, F. & P.J. Isdah (eds) 1998. Kroppstanker: kropp,
kjønn, idéhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
Smith, L.-H. & J.E. Kristensen. 1986. Lys, luft og renlighet - Den
moderne socialhygienes fødsel: Akademisk forlag.
Strathern, M. 1992. After nature : English kinship in the late twentieth
century. Cambridge: Cambridge University Press.
Sulkunen, P. 1992. The European new middle class : individuality and tribalism
in mass society. Aldershot: Avebury.
Sørhaug, T. 1996. Fornuftens fantasier : antropologiske essays
om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.
Thorsen, L.E. 1994. Det fleksible kjønn (Det blå bibliotek
. Oslo: Universitets-forlaget.
Turner, V. 1967. "Betwixt and Between". In Aspects of N'dembu
Ritual: Ithaca Cornell University Press.
Wandel, M. 1997. Mat og helse - Forbrukeroppfatninger og strategier. SIFO
Rapport 5.
Wandel, M., A. Bugge & J.S. Ramm. 1995. Matvarer i stabilitet og endring
- En studie av måltidsvaner og matforbruk i ulike forbrukergrupper.
SIFO Rapport 14.
Williams, L. 1937. Minor maladies. (trans.) (Oversatt i Schiøtz
1926). London: Bailliere, Tindall and Cox.
Willoch, K. 1999. Angrepene på barnetrygden. I Aftenposten.
Witoszek, N. 1998. Norske natur-mytologier. Fra Edda til økofilosofi.
Oslo: Pax forlag.
Young, M.W. (ed.) 1979. The Ethnography of Malinowski : the Trobriand
Islands 1915-18. London: Routledge and Kegan Paul
